fbpx
Velg en side

Om det å hate å vente

Du er nå i gang med å lese et «Me»-innlegg. 

Jeg hater å vente.

Jeg tror ikke det er mye annet her i denne verden som jeg hater så mye som dette. Det henger jo selvsagt sammen med at jeg ikke har vært utsatt for sterk vold fra noen eller verre. Jeg ville jo kanskje hatet dette mer om så var, men slikt utsettes jeg bare sjeldent eller aldri for. Å vente derimot…!

Det skjer meg veldig ofte. Og jeg hater det. Jeg hater å stå og vente for å komme ut av fly – ja slikt man står der i midtgangen og venter på at køen med passasjerer skal begynne å flytte på seg. Jeg hater å vente på svar fra noe eller noen. Ikke minst, så hater jeg å vente på bussen.

Dette siste slipper jeg heldigvis å oppleve så mye av i storbyen hvor jeg har oppholdt meg de siste fem årene. Men har du prøvd småbylivet…? Det gåkke noe buss der vettu. Den ene gangen jeg tok bussen ut til en badestrand – så måtte jeg haike hjem fordi det ikke gikk noen buss etter klokken ni!

Andre venteting jeg hater?

Vel, jeg hater å vente på at ting skal tørke. Det være seg neglelakken eller totalinnsmurt kropp fra topp til tå med selvbruning. Hva skal man liksom foreta seg da? Man kan jo ikke gjøre NOEN ting! Spesielt ille er jo dette i selvbruningstilfellet… naken og greier. Da kan man jo heller nesten ikke sitte! Dette middelet sverter jo som kjent av… Gud som jeg hater det.

Jeg hater også å vente inne på ulike venterom, som oftest tilknyttet kontorer. Spesielt kan jeg forestille meg at jeg hater Nav-ventekontoret… Det topper seg der, det er jeg sikker på. Jeg ser for meg at dette må være den ultimate horror. Nå må ikke dere dømme meg, men jeg er faktisk overbevist om at de menneskene som sitter bak skrankene der genuint vil meg vondt! Og å vente på svar fra dem! «Se for deg smilene som møter deg på den andre siden der nå». Jeg tror jeg heller går og legger meg under dyna og faller ned i en lang depresjon før jeg lar det skje….

Apropos depresjon, det hender faktisk at dette vente-hatet mitt fører til at jeg intrer en depresjonslignende tilstand. Jeg blir faktisk deprimert av å vente! Problemet, som jeg sliter med, er jo nemlig at i en ventesituasjon, så er man helt maktesløs. Man kan ikke foreta seg noen ting. Eller, det vil si, her skal man ikke foreta seg noen ting. Noe annet er jo om man faktisk holder seg til dette «å ikke gjøre noe». Enkelte ganger  man jo det, det finnes ingen fysiske gjøremål som kan få den bussen til å komme frem fortere (Å stå å hoppe opp og ned på busstoppet teller ikke). Ikke i fly-ventesituasjonen heller. Men angående e-post eller SMS-svar derimot… Her kan man i denne situasjonen komme til å foreta seg veldig mye dumt… Hvis jeg virkelig venter, altså virkelig – da gjør jeg noe (dumt) i denne situasjonen. Og hvem får skylda når jeg gjør noe dumt? Den personen som har har satt meg i den situasjonen i utgangspunktet så klart!

Akkurat nå – så hater jeg mest av alt å vente på at…(jeg tør nesten ikke si det, men okey da): jeg skal holde foredrag om dette i nær fremtid! Jepp. Jeg skal fortelle morsomme, treffende historier om meg selv og hele gründerlivet – og jeg er så redd at jeg holder på å pisse i buksa. Det å vente på det hele gjør at jeg omtrent faller inn i strutsementaliteten: stikker hodet i sanda (eventuelt ligger i fosterstilling) og kan ikke annet enn å ikke gjøre noen ting! Problemet er bare at her  jeg foreta meg noe, hvis ikke blir det en pinlig affære…

Foreløpig ligger jeg under dyna og skjelver om kapp med knærne til morfar med parkinson!

Så derimot følgende video, og den sa at det ikke var vits i å være redd. Nei, så da så…

Hva gjør egentlig folk for å redusere ventefrykten – eller for å fylle en tid de ikke har noe å gjøre i (og altså venter)? Kommenter gjerne om dette i kommentarfeltet. Gleder meg til å høre fra deg.